En venn i nøden

"Hvorfor går hun ikke bare?" sies det ofte om voldsutsatte kvinner. Men hva kommer etter volden? Hvordan får man tryggheten og selvstendigheten tilbake?

Da Trude Hetty Askeland hørte om Ressursvenn-ordningen så hun en mulighet til å hjelpe.

Av Line Schou (tekst) og Per Åge Eriksen (foto)

- Det som appellerte mest til meg var å få direkte kontakt med et menneske i en vanskelig situasjon, følge henne over tid og se resultatene, sier Trude.

Etter kort tid som ressursvenn, tok hun på seg å være leder for Ressursvenn-gruppa i Lørenskog.

"Sara" var isolert med eks-mannen de første to årene i Norge. Hun kom på krisesenter etter at sønnen fortalte læreren sin om volden hun ble utsatt for, og barnevern og politi ble koblet inn. Hun fikk god hjelp på krisesenteret, men hva skulle hun gjøre etterpå? Hun snakket ikke norsk, hadde ikke bankkonto og visste ikke hva NAV var. Hun kjente nesten ingen utenom eksens venner.

Støtt vårt arbeid

Det finnes noen frivillige hjelpere, fortalte de ansatte på krisesenteret, som kan være en støtte for de som flytter ut og skal bo for seg selv. Sanitetskvinnene kunne stille med en hyggelig, voksen dame, en ressursvenn, som ville være en støtte for "Sara" i et helt år.

Helga er en dame med livserfaring, som gjerne ville hjelpe. Hun betydde mye, særlig i den første fasen.

- Hun var så god å ha, forteller "Sara".

I kommunen møtte hun 4 - 5 ulike saksbehandlere, med ansvar for ulike ting. Det er få som snakker "Saras" morsmål i Norge, og tolk er vanskelig å få tak i. Saksbehandlerne ville godt, men hadde så dårlig tid. Helga hadde god tid - til å forstå, til å kjøre og hente møbler og til å bli med i møter med kommunen. Eller til å gå tur.

Brevene fra kommunen var lange og hadde vanskelig språk, og noen ganger kom de bare elektronisk. Det hadde vært vanskelig å finne ut av uten ressursvennen. Etterhvert begynte det praktiske å falle på plass. Langsomt gikk det bedre. Ressurvenngruppa arrangerte turer til lekeland og kino for voldsutsatte med barn, og andre sosiale treff der "Sara" traff andre i samme situasjon. En av dem viste seg å bo i samme blokk.

Støtt vårt arbeid

- Nå føler jeg meg trygg hjemme, jeg er ikke redd lenger, sier "Sara".

Hun har begynt å jobbe som renholder, og håper å ta fagbrev etterhvert. Over ett år har gått, og hun er trygg på å bo alene. Ressursvenn-kontrakten er over, men hun treffer fortsatt Helga av og til, for eksempel når Ressursvenngruppa har sommerfest, som i dag.

- Det er flott å se hvordan kvinnene får nytt nettverk og blir mer selvstendige, sier Trude.

Det er vanskelig å bryte

Det er vanlig å trenge flere forsøk før man klarer å bryte ut av et voldelig forhold.

- Mange er helt alene når de går, da kan det kjente likevel føles tryggere, forklarer Trude.

Ressursvennordningen motvirker dette. Den fyller et hull i det kommunale hjelpetilbudet og hjelper også kvinnene å bygge nye nettverk. Likevel er det også her noen få som går tilbake.

- Det er komplekst, noen føler kjærlighet og ansvar for eksen, på tross av at han har vært voldelig mot dem. Selvtillit og selvfølelse må bygges opp for å unngå at de går tilbake, sier Trude.

Støtt vårt arbeid

- Det har vært utrolig givende å være ressursvenn, forteller Trude. - Jeg har lært mye, også om meg selv. Jeg har utviklet meg som menneske. Jeg har blitt bevisst på hvor mye vi tar for gitt.

Hun har også lært mye om det kommunale hjelpetilbudet, og sett hvor hullene i systemet er. En koordinator som hjelper de voldsutsatte står høyt på hennes ønskeliste.

Trude Askeland er leder for Ressursvenngruppa i Lørenskog.

Dette er Ressursvenn

Ressursvenn er et gratis lavterskeltilbud i regi av Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) til voldsutsatte som skal etablere seg på egen hånd etter brudd med voldsutøver. Aktiviteten kobler en voldsutsatt med en frivillig ressursvenn, og de møtes så 2-4 ganger i måneden over en periode på 9-12 måneder.

Kvinner over 23 år kan være frivillige i Ressursvenn. Alle må delta på obligatorisk kurs om vold i nære relasjoner og rollen som frivillig, fremvise politiattest og signere kontrakt og etikk- og taushetserklæring. En rapport fra FAFO har vist at Ressursvennordningen hjelper voldsutsatte. Rapporten understreker at man i en reetableringsfase har omfattende emosjonelle, sosiale og praktiske behov, og at ordningen bidrar til å dekke dette. ("Noen å høre til", FAFO, 2022).

Støtt vårt arbeid

"Johanna" brøt ut av et voldelig forhold for et og halvt år siden, og fikk god hjelp av sin ressursvenn. - Jeg kom til Norge og kjente ingen. Min eks-mann nektet meg å snakke med noen. Jeg hadde ingen venner. Han hadde kamera i leiligheten for å holde øye med meg når han ikke var der.

- Jeg gråt hver dag, forteller "Johanna".

En natt forsøkte han å kvele henne. - Jeg trodde at min siste time var kommet, men heldigvis overlevde jeg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg visste ikke hva et krisesenter var, forteller hun.

Redningen ble barnevernet. De kom på grunn av bekymring for barna, noen hadde varslet.

- De mente at jeg og barna ikke burde bo sammen med mannen min. Først da fikk jeg høre at det fantes hjelp. Jeg sa til meg selv at jeg trengte fred nå.

- Bolig er et stort problem

"Johanna" fikk god hjelp på krisesenteret, men visste ikke hvor hun skulle ta veien etterpå. Hennes ressursvenn gjorde overgangen lettere. Hun hjalp henne blant annet med å finne en større leilighet. Til å begynne med bodde hun og barna på ett lite rom. Hun mener mange voldsutsatte lar være å dra, fordi det er så vanskelig å finne egen bolig.

- Hjelpetilbudet i Norge er bra på mange måter, det er fantastisk at krisesentre finnes. Men bolig er en barriere, sier "Johanna".

Ressursvennen gjorde mye mer av det kommunens saksbehandlere ikke hadde tid til. - Hun hjalp meg å skaffe klær til barna og kjørte meg rundt, ler "Johanna". - Jeg husker godt at vi dro på julemarked, det var artig.

- Nå har jeg og barna det trygt, sier hun. Hun har begynt å jobbe i en barnehage, og håper å få fast jobb og førerkort etterhvert.

"Johanna" hadde en bachelor i barnefag fra hjemlandet. Hennes drøm er å studere barnepsykologi, men hun må lære seg bedre norsk først. Ressursvennen treffer hun fortsatt av og til, selv om kontraktperioden er over.

- Det er fint å få hjelp av en frivillig, for vi er på like fot. Det er noe annet enn de ansatte.

- Jeg anbefaler å bli ressursvenn, sier Trude. - Du trenger ingen spesielle forkunnskaper og på kurset på forhånd lærer du det du trenger å vite. Også hvordan en tar vare på seg selv i relasjonen. Har en egne erfaringer med vold, bør de være godt bearbeidet og tilbake i tid. Men ellers passer det for de fleste voksne kvinner å være ressursvenner. Hun håper flere lokalforeninger vil starte med Ressursvenn.

- Og jeg håper mange vil melde seg som frivillige. Behovet er stort, over hele landet, sier hun. - Bor en i nærheten av Lørenskog, er det bare å melde seg til meg.

Støtt vårt arbeid

Malin Stensønes, generalsekretær i Sanitetskvinnene.

Vold er et likestillingsproblem

Ressursvennordningen trengs for å fylle hull i det offentlige hjelpetilbudet sier Stensønes, generalsekretær i Sanitetskvinnene. - Kommuner over hele landet må ha voldskoordinatorer som sørger for riktig hjelp til de voldsutsatte og samhandling mellom tjenestene. Alt for mange går tilbake til en liv med vold, sier hun. - Vi vet vi kan forebygge det om kvinnene får mer støtte.

Sanitetskvinnene jobber også politisk for å bedre hjelpetilbudet for voldsutsatte. Vi jobber for at politikere og politi skal ta vold mot kvinner på alvor. Og det nytter. Et eksempel er omvendt voldsalarm (elektronisk støttet besøksforbud), der lovendringen som gjorde denne typen alarm lettere tilgjengelig for politiet, nylig trådte i kraft. Vi ser allerede en økning i bruken.

- En av ti kvinner i Norge opplever vold i en nær relasjon i løpet av livet, dette er vårt samfunns største voldsutfordring. Støtte til kvinnene må på plass, vi har ikke flere å miste, avslutter hun.

Dette er Sanitetskvinnene

Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) er Norges største kvinneorganisasjon med 44.000 medlemmer fordelt på 550 lokale foreninger.
Sanitetskvinnene fremmer kvinners helse og livsvilkår, bidrar til en inkluderende oppvekst og skaper trygge lokalsamfunn. Dette gjøres gjennom frivillighet, forskning, politisk påvirkning og ideelle virksomheter.
Ressursvenn er en av våre frivillige aktiviteter, men vi driver også andre; for eksempel Språkvenn, for innvandrerkvinner som trenger å lære norsk, og ulike aktiviteter for kvinner, eldre og ungdom.

Støtt vårt arbeid

Formidlet med DigiStory