Fikk ikke hjelp med fødselsskadene

Heidi R. Undheim (39) hadde en tøff første fødsel. Den tok 25 timer, og endte med sugekopp og fødselsrift. Smertene etter fødselen ble ikke bedre, men hun fikk ikke hjelp. Så kom fødselsdepresjonen.

Av Line Schou (tekst) og Per Åge Eriksen (foto)

Heidi ser alvorlig på kamera, hun har svart jakke, langt lyst hår og grå lue.

Vi møter Heidi fra Arendal for å høre om hennes lange vei for å få hjelp med skadene etter fødselen.

– Jeg hadde så store smerter at jeg ikke klarte å glede meg over det, da jeg fikk babyen på magen, forteller hun.

Syingen etter fødselen tok 20 minutter, og hun kjente hvert sting. Bedøvelsen var ikke god nok, og legen var på opplæring og sydde den typen skader for første gang. Heidi hadde ikke noe valg, selv om hun måtte leve med resultatet resten av livet.

I dagene etterpå fortsatte smertene. Da hun forsøkte å ta det opp med jordmor, ble hun bare avvist med at «det er vondt å føde». Samtidig så hun mer og mer mørkt på tilværelsen. Den lykkelige morsfølelsen hun hadde sett for seg, uteble.

Heidi hadde fremfall av skjedeveggene, registrert som grad 2. – Det kjentes som om skjeden var på vei til falle ut når jeg var ute og gikk tur. Jeg måtte sette meg på en benk og knipe før jeg kunne gå videre, forteller hun.

– Jeg klistret på et lykkelig smil og gjorde det som var forventet, forteller hun. Men innvendig ble hun stadig mer fortvilet.

Men man skal jo gå på trilletur og se lykkelig ut. Så Heidi gikk på tur, selv om det noen ganger føltes som en kniv stakk opp i skjeden.

- Jeg prøvde å få hjelp med fremfallet, men fikk bare beskjed om å gjøre knipeøvelser. Hun fikk beskjed av sin lege at operasjon ikke var aktuelt med mindre man hadde fremfall grad 3 og var ferdig med barnefødsler. Samtidig ble hun deprimert, men skjønte det ikke selv.

Fikk ikke hjelp med depresjonen

- Å ha vondt og ikke få hjelp, gjorde depresjonen verre. Depresjonen gjorde også at jeg ikke orket å kjempe for å få behandling for det fysiske, det ble gjensidig forsterkende, sier Heidi.

Hun forsøkte å få hjelp på DPS, men de mente depresjonen ikke var alvorlig nok. Etter svangerskapet hadde hun også rygg- og bekkensmerter som ikke ville gå over. Hun forsøkte å få hjelp hos fysioterapeuter, manuellterapeuter og andre eksperter, men det hjalp ikke.

Fødselsangst avfeid

Heidi hadde alltid ønsket seg to barn, så på tross av plagene, ble hun gravid med nummer to rundt to år senere. Fordi den første fødselen hadde vært så vanskelig, var hun fast bestemt på å få keisersnitt med nummer to. Men ifølge journalen hennes hadde den første vært en helt ordinær fødsel.

– Det var ikke sant, jeg mener de bagatelliserte for å dekke over, sier hun. Legen hun måtte diskutere keisersnittønsket med, var den samme som hadde vært der under hennes første fødsel. Hun ble arrogant avvist og fikk en forelesning om farene ved keisersnitt. At hun hadde sterk angst for å føde ble avvist med at «fødselsangst skader ikke barnet».

Støtt forskning på kvinnehelse

- Da jeg kom ut i bilen igjen, gråt jeg hysterisk. Jeg orket ikke tanken på få føde vaginalt igjen. Jeg burde grått foran dem, men klarte ikke det, forteller hun.

Hun fikk mulighet til å føde på et annet sykehus i regionen, der fødselsangsten ble tatt på alvor og hun fikk god oppfølging. Fødsel nummer to gikk mye bedre, og hun fødte vaginalt uten ytterligere skader.

Kvinner må få bedre hjelp

Fremfallet fortsatte å være et stort problem. Til slutt fant hun en privatpraktiserende gynekolog som kunne tilby en ny type laserbehandling. Prisen var 23 000 kroner, som hun måtte betale for selv. Omsider fant hun også fram til en lege som kunne behandle ryggen, også det måtte hun betale privat, men ble mye bedre.

- Det er for ille at man må gå privat for å få hjelp, hva skal de gjøre som ikke har råd, spør hun

I dag er Heidi opptatt av å forbedre fødselsomsorgen slik at andre kvinner ikke får samme dårlige opplevelser som henne. Hun har skrevet boka «Sannheten bak graviditet, fødsel og mammapermisjonen – tabuene ingen snakker om», om sine egne og andres fødselserfaringer.

Depresjonen slapp ikke taket. Alle årene med fysiske plager, ute av arbeidslivet, gjorde den vanskelig å overvinne. To år etter den siste fødselen opplevde Heidi å finne sin mor død. Hun hadde falt ned trappa hjemme. Det var et stort sjokk. Heidi ble tilbudt kriseteam av kommunen og takket ja.

Først da kom hun til en god psykiatrisk sykepleier, som hjalp henne både med sjokket over moras død, men også tok tak i alt det andre vonde hun bar på. Hun fikk endelig hjelp med å bli kvitt depresjonen, mange år etter fødselstraumet den startet med.

- Det koster samfunnet mye å ikke ta fødselsskader alvorlig. Jeg har vært ute av arbeidslivet i flere år. Kvinner som ber om hjelp, må bli lyttet til, sier hun.

Barna hennes Theo og Liss er i dag tolv og ti år. Heidi er lei seg for at hun ikke klarte å være helt mentalt til stede da de var små. Depresjonen påvirket hele familien.

- Tenk om mors helse var like viktig som barnets, sier hun. Og tenk om helsevesenet kunne ta kvinners følelser og opplevelse på alvor, og forstå at psyken også må tas vare på i forbindelse med fødsel. – Vi er ikke fødemaskiner.

Ikke alene om fødselsskader

Fremfall av skjede og/eller livmor er en tilstand der deler av skjedeveggen og/eller livmortappen synker nedover i skjeden, og kan komme delvis ut av vagina når en har sittet, stått eller gått mye (Kilde: Helsenorge).

Rundt en av tre kvinner som har født får fremfall. Underlivsprolaps graderes med nivåene 0 - 4, hvor 4 betyr at livmor eller skjedevegg henger på utsiden av skjedeåpningen (Kilde: forskning.no).

Fødselsdepresjon innebærer at en har depressive plager eller klinisk depresjon under svangerskapet eller etter fødselen. Omtrent en av ti kvinner i Norge har depressive symptomer i forbindelse med svangerskap eller fødsel, mens en av 20 har en mer alvorlig depresjon (Kilde: Helsenorge).

Bli medlem i Norske Kvinners Sanitetsforening

– FOR LITE FORSKNING PÅ KVINNEHELSE: Generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening, Malin Stensønes, mener kvinnehelse har for lav status.

Et likestillingsproblem

Heidis historie er et eksempel på at fødsels- og barselomsorgen ikke alltid tar godt nok vare på kvinnene, sier Stensønes, generalsekretær i Sanitetskvinnene. - Vi må ha et godt fødetilbud i hele landet, der kvinners opplevelser blir tatt på alvor og der den psykiske helsen er like viktig som de fysiske plagene.

Sanitetskvinnene har vært med å utvikle appen Mamma Mia, som fremmer helse og trivsel for mor, barn og partner under graviditeten og etter fødselen. 12 års forskning og testing på over 4000 kvinner viser at appen øker trivsel og mestring og reduserer risikoen for fødselsdepresjon.

Dette er Sanitetskvinnene

Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) er Norges største kvinneorganisasjon med 44.000 medlemmer fordelt på 550 lokale foreninger.
Sanitetskvinnene fremmer kvinners helse og livsvilkår, bidrar til en inkluderende oppvekst og skaper trygge lokalsamfunn. Dette gjøres gjennom frivillighet, forskning, politisk påvirkning og ideelle virksomheter.
På N.K.S. kvinnehelsehus finnes tilbud for gravide og nybakte mødre, som et godt supplement til det offentlige tilbudet. Forskning på skader og lidelser etter fødsel er blant formålene som får støtte fra vårt fond for kvinnehelseforskning.
Kvinnehelsehus | Norske Kvinners Sanitetsforening (sanitetskvinnene.no) Appen Mamma mia: Mamma Mia

Formidlet med DigiStory