Volden fortsatte etter bruddet

«Åse» har levd mesteparten av livet med vold og kontroll fra sin manipulerende eks-mann. Femten år etter bruddet preger han fortsatt livet hennes. "Åse" er ikke hennes virkelige navn.

Hun er en voksen dame i 50-årene, pent kledd og høyt utdannet. Hun tar imot oss i huset sitt i en mellomstor norsk by, der hun bor sammen med sin nye mann. Hun passer ikke inn i den vanlige oppfatningen av hvem et offer for partnervold er, men vold kan skje alle – i alle sosiale lag.

Av Line Schou (tekst) og Per Åge Eriksen (foto)

- Vold kan ta mange ulike former, sier hun, - de som ikke har opplevd det, har ingen anelse om hva en manipulerende voldsutøver kan finne på.

Hun begynner å fortelle om den kjekke og hyggelige mannen hun traff da hun bare var tenåring. De ble lidenskapelig forelsket.

En dag fortalte han at bestevenninnen hennes hadde baksnakket henne. Hun måtte love å ikke fortelle at han hadde sagt det. Etter hvert overbeviste han henne om å bryte kontakten med venninnen. Det samme skjedde med idretten hun deltok i, flere der hadde snakket dårlig om henne, ifølge kjæresten. De likte henne egentlig ikke.

Også med familiemedlemmer ble det vanskeligheter og krangel, hun kunne for eksempel ikke se på eller snakke med mennene til kvinnelige slektninger uten at han ble sjalu. Det toppet seg ofte i jula, fordi de da hadde mer kontakt med familie, og mer tid sammen. Det trigget hans sjalusi.

Langsomt ble de to mer og mer isolert. Han mislikte at hun så på TV, fordi han var sikker på at hun var interessert i de mannlige skuespillerne på skjermen. Det samme gjaldt etterhvert ukeblader. Noen få ganger slo han, men vanligvis straffet han henne på andre måter.

Støtt vårt arbeid mot vold

Hun må noen ganger stoppe og tenke seg om. Hun har post-traumatisk stress syndrom (PTSD), som gjør det vanskelig for henne å konsentrere seg og holde tråden. Å være i kontinuerlig beredskap og hele tiden vente på at han finner på noe nytt – det sliter på. Historien som kommer fram, er likevel tydelig.

Han kunne se stygt på henne eller overse henne fullstendig i flere timer. Siden hun ikke hadde andre nære voksne, hadde det stor effekt. Kroppsspråket som uttrykte sinne og forakt, fikk henne til å gå som på nåler og frykte en reaksjon.

- Senere har jeg lært meg at det heter «latent vold», forteller «Åse», - selv om det var lenge mellom hver gang han slo, var det alltid en underliggende trussel.

Han snakket mye om at hun var et dårlig menneske, at alt hun gjorde var feil.

- Til å begynne med trodde jeg ikke på ham, men etter hvert overtok jeg hans virkelighetsforståelse. Jeg var overbevist om at jeg var et grusomt menneske, forteller «Åse».

I ettertid ser hun at isolasjonen gjorde at han kunne endre hennes virkelighetsoppfatning. Det var ingen andre hun kunne snakke med om det som skjedde, ingen som kunne reagere på hans oppførsel.

Gi en julegave mot vold

Hun ble gravid ganske fort. Etter at hun ble mamma, var hun fast bestemt på å fortsette å studere. Han gikk med på det, men likte ikke at hun dro på universitetet, hun skulle helst lese hjemme. Det kunne bli harde konflikter av at hun dro på forelesning. Når han slo, slo hun tilbake.

- Det kunne bli slåsskamper mellom oss. Jeg tok ikke bare imot. Han brukte det til å bestemme at det var jeg som var slem. Han snudde om på alt, og jeg trodde ham og syntes synd på ham, forteller «Åse».

Han tok henne med ut på biltur for at ikke barna skulle høre hva som skjedde. Her satt hun i et slags avhør, hvor han prøvde å få henne til å tilstå ting som ikke var sant. Han ville ikke slippe henne ut av bilen. Han gasset opp for å skremme når hun ikke svarte slik han ville.

- Jeg var livredd, trodde flere ganger at han ville kjøre ut og få oss begge drept, forteller hun.

Gi en julegave mot vold

Hun har fortsatt angst for å sitte på i bil, det er så ubehagelig at lengre kjøreturer er utelukket. Selv når hun sitter på med sin nye mann, som hun har et godt og trygt forhold til, er kroppen i alarmberedskap og hjertet banker.

- Det er en kroppslig respons jeg ikke får gjort noe med. Det er rett og slett en skade etter psykisk vold.

"Åse" kan ikke være gjenkjennelig på bilder. Vi kan bare ta bilde av hendene eller silhuetten bakfra.

Veien ut

Åse tok opp studielån, han unngikk det ved å jobbe ved siden av studiene mens hun passet barna. Da de etter hvert kjøpte hus, sørget han for at bare han sto som eier, selv om Åse betalte halvparten av lånet.

- Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte bort, men jeg risikerte å stå på bar bakke økonomisk.

Barna ble også en stor bekymring. Han ville ha full omsorg for barna dersom det ble slutt, og truet henne med at hun ikke ville få se dem.

- Det gjorde meg så redd, tanken på ham alene med barna. Det hendte at han ga dem ørefiker, og var rasende om de ikke gjorde som han ville, forteller hun.

Samtidig var han ekstra snill og sjarmerende når hun vurderte å bryte ut. Åse var fanget.

- De som tror det bare er å gå, aner ikke hva de snakker om.

Støtt vårt arbeid mot vold

Etter mange år bestemte hun seg endelig for å avslutte og sto på sitt. Men det var ikke slutten på volden, den gikk bare inn i en ny fase.

Det ble delt omsorg, at barna skulle være halve tiden hos hver av dem. Åse var veldig bekymret for hvordan de hadde det hos ham, men kunne ikke endre det. Eksen var veltalende og hadde et vinnende vesen, han gjorde til å begynne med et godt inntrykk på familievernkontoret og skolen. Hun var så sliten og redd at hun ikke klarte å argumentere for sitt syn, langt mindre fortelle noe om hva som hadde skjedd.

Når hun hadde barna kunne han dukke opp når som helst. På trening eller arrangementer, kunne han plutselig stå bak henne og gi henne et morderisk blikk.

Rundt ett år etterpå traff hun sin nye mann «Rune», og begynte å bygge seg opp et godt liv igjen. Men eksen lagde problemer. På en idrettsturnering for et av barna dyttet han plutselig Rune så han falt ned på tribunen. Etterpå klarte han å vri det til at det var Rune som hadde vært den aggressive.

Han spredde rykter om dem. Han manipulerte barna for å skape konflikter mellom dem og Åse og Rune. Han brukte alle instanser – familievernkontor, barnevern, skolen og BUP, og forsøkte å overbevise dem om at Åse og Rune var elendige foreldre. Han skapte så mange konflikter han kunne og tok regien på møter. Han kunne sende e-poster på ti sider, og Åse ble utslitt av å imøtegå alle løgnene.

Han saksøkte henne for å nekte henne å ha barna sammenhengende en uke og reise bort til jul. Hun forsøkte da å få hovedomsorgen.

- Rettssaken var en stor påkjenning. Jeg klarte ikke å fortelle det som det var når han var i rommet. Hodet var fullt av tåke, sier hun.

Resultatet ble status quo med delt omsorg.

- Det var absolutt ikke bra for barna, og flere av dem har problemer i dag, det er noe av det mest vonde, sier hun stille.

«Rune» sier at han raskt forsto at noe var alvorlig galt med Åses eks. Han visste at han ville fortsette å lage et helvete, ikke bare for Åse, men også for ham.

- Jeg hadde et valg, jeg kunne trekke meg unna og slippe alt sammen – eller jeg kunne bli og stå skulder ved skulder med Åse, sier han.

Han valgte det siste, og de har stått sammen gjennom alle angrepene og forsøk på å splitte dem. For angrep ble det. Eksen jobbet i en offentlig virksomhet med adgang til personopplysninger, og han gikk inn på både Åse og Rune og fant informasjon som han brukte mot dem. Da de anmeldte dette, svarte han med å anmelde Åse for det samme – hun jobbet i en annen virksomhet med adgang til personopplysninger. Hun hadde ikke gjort det, men arbeidsgiveren var nødt til å sette i gang etterforskning og fjerne henne fra oppgaver. Det tok seks måneder og var en stor påkjenning.

I dag er Åse uføretrygdet med PTSD. Summen av påkjenninger ble etter hvert for stor. Barna er voksne og hun har fått barnebarn, men eksen gjør fortsatt sitt beste for å skape konflikter mellom dem. Krangel med Åse og Rune belønnes med pengegaver og masse skryt. Omvendt får barna masse negativ respons fra eks-mannen om de har for tett kontakt.

- Nå gjør han sitt beste for å manipulere barnebarna. Det tar aldri slutt, sier hun.

Veileder også voldsutsatte

Lisbeth Lorentzen er veileder på NKS Veiledningssenter for pårørende. Hun forteller at det ikke er uvanlig at pårørende til personer med rus og/eller psykiske vansker også er voldsutsatt. Hun uttaler seg generelt og ikke om Åses historie. Både partner og eks-partner, men også egne voksne barn/ungdommer, søsken eller foreldre kan utøve vold.

Vold er så mye mer enn en knyttneve. Den kan være psykisk eller økonomisk, f.eks at en blir frastjålet verdier, at eiendeler blir ødelagt - eller latent, at en går i frykt for neste voldsepisode. Begrepet "fortsettelsesvold" er blitt lansert av forsker Margunn Bjørnholt for å beskrive volden som fortsetter etter samlivsbrudd. Den kan også være psykisk, og utnytte offentlige instanser til å ramme eks-partner, slik som i Åses tilfelle.

Men det finnes hjelp å få. Mange pårørende er så vant til å ta hensyn til den andre, at de ikke forstår at det de blir utsatt for er vold.

- Det er viktig å spre kunnskap om vold både til pårørende og andre. Det kan hjelpe dem med å reflektere over egen situasjon. Å snakke om vold er viktig for å stoppe vold, sier Lisbeth. - Det gjelder å hindre at volden går i arv.

På NKS Veiledningssenter kan en komme til en lavterskel samtale for å få råd og støtte. Tilbudet dekker hele landet, en kan også få en samtale digitalt eller på telefon. Den en er pårørende til, trenger ikke å ha noen formell diagnose. Tilbudet gjelder alle som er pårørende til noen med rus- eller psykiske utfordringer.

Psykisk vold kan ta mange former. - Det typiske er at stygge ting som blir sagt preller av til og begynne med, fordi det er urimelig og du tenker at den som sier det, egentlig ikke mener det, sier Lisbeth, - men over tid fester det seg. Det begynner å påvirke selvbildet etterhvert. Også det å involvere tredjepersoner - familie, venner eller arbeidsgiver, for å si noe som er pinlig eller krenkende for deg, er en form for psykisk vold.

Gi en julegave mot vold

- Det viktige er at det finnes hjelp. Dersom du eller noen du kjenner lever med vold, søk hjelp, oppfordrer Lisbeth.

I tillegg til Veiledningssenteret driver Sanitetskvinnene opplysningsarbeid og forebygging, og politisk påvirkning for at tilbudet til voldsutsatte skal bli bedre.

Vi driver også den frivillige aktiviteten Ressursvenn, der en frivillig kobles med en kvinne som skal flytte ut fra krisesenteret og etablere seg på egen hånd. Nok støtte i denne fasen er viktig for å hindre retur til voldsutøver. En ressurvenn er et medmenneske, en støtte og hjelp til praktiske gjøremål i en fase der mange føler seg veldig alene.

Dersom du eller noen du kjenner trenger hjelp straks, ring VO-linjen på 116 006. Dersom det er akutt fare for liv eller helse, ring 112 for politi eller 113 for ambulanse.

Dette er Sanitetskvinnene

Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), eller som kortform; Sanitetskvinnene, er Norges største kvinneorganisasjon med 44.000 medlemmer fordelt på 550 lokale foreninger.
Sanitetskvinnene fremmer kvinners helse og livsvilkår, og skaper trygge lokalsamfunn. Dette gjøres gjennom frivillighet, forskning, politisk påvirkning og ideelle virksomheter.
Ressursvenn er en av våre frivillige aktiviteter, der frivillige kobles med en kvinne som skal reetablere seg etter å ha flyttet ut av krisesenteret. Ressursvennen er både sosial støtte og praktisk hjelp.
Les mer om vår julekampanje mot vold her: Julen er høytid for partnervold | Norske Kvinners Sanitetsforening

Støtt vårt arbeid mot vold

Formidlet med DigiStory